Hevneren

      Ingen kommentarer til Hevneren

Hun så seg litt forvirret rundt. Alt var endret. Annerledes. Selv luktene, lydene var noe annet enn hun husket dem.

En lyd bak henne gjorde at hun skvatt. Hvem var der? Hørte hun noen puste? Pese? Like i nærheten?

Alma kunne ikke huske hvordan hun var kommet dit. Til barnerommet. Rommet der hun vokste opp. Så på Pat Sharp og Scat Cat. Lekte med barbie, svettet over lekser og etterhvert øvde seg på datamaskinen. Den første hun hadde som dengang var nymotens og rask med enorm kapasitet, men som i dag var en koloss og en dinosaur.

Der var lyden igjen. Alma fikk en isende følelse oppetter ryggraden. Huden nuppet seg. Noen så på henne. Men fra hvor? Det var jo ingen kikkhull på rommet hennes?

Alma forsøkte å snu seg. Reise seg av sengen. Hun kom ingen vei. Panikken begynte å melde seg. Pusten ble kort og anstrengt. Hun skulle til å rope etter hjelp da hun hørte forventningsfull fnising.

Energien i rommet endret seg. Det ble på en måte kaldere. Ondskapsfullt. Skriket satt fast i halsen. Presset seg frem, men stoppet på veien ut.

En skjult dør knirket seg åpen. I åpningen står en skikkelse. Alma ser bare øynene. Lysende. Onde. I hånden holder han noe. Alma vet det er en han. Det glimter i stål, mens skikkelsen beveger seg inn i rommet og lukker døren bak seg.

Mannen beveger seg sakte. Lydløst. Stryker Alma ømt over kinnet. «Hor må straffes». Stemmen er mild. Sorgfull. Alma kjenner igjen stemmen, husker mannen. I samme øyeblikk løfter han kniven, fører den rett over venusberget og skjærer henne åpen.

Skriket løsner. Så blir det mørkt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *