Burkiniytringer

      Ingen kommentarer til Burkiniytringer

I Norge har vi ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi har begge deler etter vestlig modell, utviklet av Rosseau, Montesqiueu, suffragetter, opplysningstid og revolusjon. Her på berget er vi også svært stolt av frihetene vi nyter, og det med rette. Norge er et trygt land, med stor grad av toleranse. Kanskje for høy grad av toleranse i følge noen, for liten grad i følge andre.

Ettersom vi er uenige om hva som er greit og ikke, så må frihetene begrenses. Ellers vil fort din frihet ødelegge for min frihet på ett eller annet plan. Jeg har skrevet om religionsfrihet og friheten fra religion før.

I sommer har jeg fulgt med på debatten om burkini. Selv er jeg naturist og kan ikke fatte og begripe at noen vil ha på seg noe som helst når de bader eller soler seg, og enda mindre en burkini. Men så ser jeg at man begynner å diskutere burkini som en del av ytringsfriheten. Noen skiller mellom burkini i svømmeundervisningen i skolen og i bruk av voksne, men de fleste ikke. For meg er dette et stort skille, men ikke poenget her, så jeg skal ikke se mer på det.

Vi har ytringsfrihet i Norge. Vi kan si (nesten) hva vi vil. Det er bestemt i Grunnloven for så fundamental regner vi denne retten å være. Likevel er retten begrenset mot det som regnes som rasistiske, hatefulle og diskriminerende ytringer. Jeg skal ikke kunne si at folkegruppe x er mindreverdige folkegruppe y og burde fratas sine borgerrettigheter. Det er rasistisk og forbudt – også etter Grunnloven.

Rasisme og diskriminering er altså forbudt. Men hva som regnes som rasistisk, spesielt, er subjektivt. Vi har noen objektive kriterier av typen jeg hadde som eksempel ovenfor. Ellers er det en subjektiv opplevelse som ikke alltid regnes som rasistisk i retten. Både ytringsfriheten og hva vi må tåle av ubehagelige ytringer i vid forstand er nedfelt i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Jeg tror vi alle er enige om at en viss begrensning av ytringsfriheten er nødvendig, så lenge begrensningen ikke er større enn friheten. Vi må tåle å høre det som er ubehagelig og som ikke er politisk korrekt også. Anders Berhring Breivik hevdet i etterkant av massakren at han kom med en politisk ytring med sine handlinger fordi han ikke ble hørt i de ordinære kanaler. Hans ytringsfrihet ble begrenset av håndhevere av pressen. Uten å gå nærmere inn på det, så har vi altså friheten på den ene siden og begrensningen på den andre. Nødvendigheten av begrensningen på den ene siden og at vi må tåle det som er ubehagelig på den andre siden.

De senere årene har vi sett en økning i terror som ulike muslimske grupper har tatt på seg ansvaret for. Det har gitt en økt frykt for terrorangrep også her i Norge. I den forbindelse har også diskusjonen om bruk av hijab, niqab og burka kommet til overflaten igjen. Nå, sommeren 2016, har man også diskutert et forbud mot burkini både i svømmeundervisning på skolen og i Norge generelt.

De som snakker varmt om et forbud viser til behovet for å se hvem vi snakker med, en burka kan skjule et bombebelte, plaggene symboliserer kvinneundertrykking og generelt et patriarkalsk samfunn som vi ikke ønsker at skal få for sterkt fotfeste i Norge. Klesplaggene er også kulturelt betinget og ikke en del av religionen som sådan. De er ikke nødvendige for å være en god eller utøvende muslim såvidt jeg har skjønt.

Hva vil et forbud mot disse plaggene bety? Er det en inngripen i religionsfriheten? Hva med ytringsfriheten? Kan ikke vår (vestlige) opplevelse av symbolikken, frykten for hva plaggene representerer, hva drakten skjuler, være tilstrekkelig til å begrunne et forbud? På samme måte som vi må akseptere en begrensning i ytringsfriheten og vi må akseptere å tåle litt. Er det slik at vi må tåle begrensninger i ytringsfriheten, mens et forbud mot disse klesplaggene ikke er ok?

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *