Er det ikke på tide å stille krav?

Jeg kjenner at jeg er irritert, frustrert, sint og ikke så rent lite redd. Nå i påsken leste jeg om en som har forutsett at WWIII skal starte 13 mai. Om det slår til får tiden vise, men når Trump har begynt å slippe bomber over IS baser i Afghanistan kan vi vel egentlig slå fast at forutanelsen var en måned for sen.

Nyhetene er full av menneskenes dårlige behandling. Dårlig behandling av hverandre, av andre, av naturen. Noen områder herjes av natur- og sultkatastrofer, noen land voldtas av menneskekatastrofer. Vesten? Vesten ødelegges av egen dekadente egoisme som preges av en total mangel på vilje og ønske om å stille krav.

Vesten er gjennomsyret av en ganske total mangel på å stille krav. Jeg snakker ikke om kravene til å rekke alt, til å være perfekt, ha rett kropp, hår og klær. At det er mye av det, ligger i begrepet dekadent. Vesten er derimot blåøyd i sin higen etter å gjøre «det riktige», kunne klappe seg på brystet og si at «Jeg hjalp noen i dag. Jeg kjøpte Folk er Folk og ga noen kroner ekstra» mens de mesker seg med usosial biff sammen med soya-produkter som fratar gudene må vite hvor mange dyr og mennesker livsgrunnlaget.

Vi skal hjelpe de som trenger det – enten det er krigsrammede fra Syria, ofre for Boko Haram, flyktninger fra Nord-Korea, sultrammede i Afrika eller narkomane Lars fra Lista som sover på en benk i Oslo. Men hva med å legge fra seg den venstreradikale rasismen? Den som egentlig er langt vanskeligere å gjenkjenne og bekjempe enn den høyreradikale.

De som man oftest kaller rasister er fra de høyreradikale miljøene. De hevder at noen mennesker har høyere verdi enn andre. Derfor kan de behandles dårligere. Den venstreradikale rasisten er kanskje enda verre. De mener alle skal hjelpes og ha samme verdi – på papiret. Men de stiller ingen krav. Forsøker noen å påpeke det, eller å stille krav, ja da er man rasist. Angrep er det beste forsvar.

Vi her i vesten har en vanvittig overflod. Vi kan skjære langt ned før vi når beinet. Jeg påstår ikke at vi skal gjøre det alle sammen, men ærlig talt; en veske til 10 000, 20 000 eller 30 0000? Det er tull og du bør kjenne den dårlige samvittigheten gnage hull i magen hver gang du påstår deg solidarisk, tar med deg vesken og roper med hylekoret i NOAH-for dyrs rettigheter, SOS rasisme eller lignende.

Hva med heller å ta de pengene og gi dem til Hjelp oss å hjelpe? De kunne gjort mye nyttig med de pengene. I Norge. Hva med å gi pengene til organisasjoner som jobber med katastrofer der de skjer, slik at de kan treffe og hjelpe de som står med dritten opp til halsen og ikke kommer noen vei?

Vi har en universell forpliktelse til å hjelpe verden, til å hjelpe alle rundt oss. Vi har ingen forpliktelse til å la alle komme hit og bosette seg her, i hvertfall ikke uten at de samtidig aksepterer det norske samfunnet. Jeg forfekter alltid ytringsfriheten. Det kommer jeg til å fortsette med. Jeg vil også hevde grensen for ytringsfriheten i at vi ikke skal finne oss i trusler mot vår frihet – det er heller ikke plass til ekstreme ytringer for ekstreme holdninger. VI har, og skal ha en grense. Min bestevenninne påpeker til stadig at vi har ytringsfrihet, men at vi ikke har en rett til å komme på trykk i pressen bla. Det er jeg enig med henne i. Jeg er nok likevel uenig i hvor den grensen går, og mener at vi nok bør utvide grensen litt for ikke å hule ut ytringsfriheten. Niqab og burka er ikke en del av ytringsfriheten.

Men det som egentlig satte meg på alle disse tankene, nå når påsken står på hell, og Jesu lidelse på korset og alt før og alt etter, er en teaser fra NRK Brennpunkt som har fulgt tiggermiljøet i Bergen. De har fulgt påståtte fattige rumenere eller sigøynere som de hevder at de er, og har dokumentert hvordan de bedrar og svindler og lurer blåøyde normenn som letter sin dårlige samvittighet samtidig som de letter lommeboken. Dette er ikke fattige mennesker. Jeg er absolutt for å dele velferden som vi velter oss i og sløser ved første anledning. Jeg vil dele med de som ikke har. De som har det vanskelig og trenger hjelp. Ikke de som har en lommebok som tyter over av norske sedler og et kjøleskap(!) fullt av penger. Hva med å stille litt krav, til dere selv, til andre?

Vi må stille krav til oss og vi må stille krav til alle rundt oss. VI må kreve at alle bidrar, og vi må kreve at ALLE respekterer det norske samfunnet som VI har skapt – i det har vi ikke plass til bedragere, lurendreiere og aller minst fundamentalisme – enten den er religiøs eller politisk.

Ferdig snakka – for nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *