Jeg henger etter som et slips på tørk. Du vet, disse slipsene som er litt slitne etter et julebord festet rundt et hode fremfor pent i halsen, mens vedkommede raser (raver?) rundt på dansegulvet. Litt sånn føler jeg meg.
Og vet du hva?
Jeg digger det!
For all del, så blir jeg sliten og det er slitsomt. Jobben er krevende. Morsom. Utfordrende. Hjemme er det tre nydelige barn, krav, middager, hus og hjem. Krav, oppgaver og alltid noe å henge fingrene i.
Barna blir større for hver dag. Jeg drømmer om lange morgener i helgen. Om å sove ut. Om å ha frihet til å gjøre det JEG har behov for. Enda mer enn å drømme om noe som kommer i fremtiden og som fremstår gjevt nå fordi jeg ikke har det, så koser jeg meg med nettopp det jeg har: Snørr-suss fra lykkelige små jenter. Kos fulle av sand fra hår som har lekt i sandkassen hele dagen. Muligheten til å lære barna om verden og hvordan vi kan få det best mulig i alle utfordringer. Hjelpe Høvdingen å lære at også kjedelige oppgaver må gjøres. Alltid. Og at det kan være lurt å gjøre dem først.
Carpe Diem. Plutselig får du sove så lenge du vil om morgenen. Snørr-sussene er byttet ut med rød leppestift og snertne snupper på byen. Sand i håret er gele som styler i allskens frisyrer. Nyt barna. Plutselig er de store.
Og mens du nyter barna og tiden – på Tusenfryd er det lov med «litt» is:
PS. Vekten og cm rikker seg… i rett retning. La oss bare håpe det vedvarer