Nå som jeg har jaget ut Even, se pessimismetrollet så skal jeg begynne å tenke på hva jeg vil bli når jeg blir stor.
Når blir jeg stor
Egentlig har jeg allerede tenkt ganske mye på det. Hva jeg skal bli når jeg blir stor. Ja, og så litt på når jeg egentlig er stor. Er jeg «stor» nå? Hva er det å være stor? Jeg er jo voksen. Hele 39 år. Skulle tro jeg hadde kontroll både på hva jeg vil bli og om jeg er stor. Men jeg føler meg egentlig ikke så stor. Ikke så voksen heller. Titter innimellom på barna mine og lurer på hva som skjedde. Hvordan skal jeg få til dette liksom. Hvordan skal jeg, JEG, få til å være mamma. Men så får jeg det til. På et vis. Ganske god mamma også om jeg får si det selv.
Men betyr det at jeg er stor? Burde jeg nå vite hva jeg skal bli? Hva jeg skal gjøre resten av livet? Nei, ikke egentlig. Men jeg må nok velge meg noen veier snart.
Veivalg
Når vi nå kan ha slått fast at jeg er stor, en form for stor, kanskje litt voksen, så kan vi drodle litt over hva jeg skal gjøre resten av livet.
Til nå har jeg studert og blitt jurist. Candidata Juris faktisk. Ett av de siste kullene som fikk den tittelen.
Etter det har jeg jobbet. I det offentlige. Litt med voldsofre og mye med lønnsgaranti, konkurs og arbeidsrett. Jeg har også masse erfaring med praktisk arbeidsrett gjennom tillitsverv og vernetjenesten/AMU. La meg slenge inn litt styreverv på fritiden og ikke minst enorm erfaring med å sjonglere først tilværelsen som aleneforelder, og så mann og flere barn. Det krever sin kvinne!
Jeg har hatt en fin og trygg arbeidsplass. Den krever ikke all verdens, den er trygg og ganske rolig. I hvertfall forutsigbar. Lønnen er ok. Det har passet veldig fint når jeg har produsert barn. Nå er jeg ferdig med det. Jeg skal ut i jobb igjen i løpet av året. Hva skal jeg finne på? Ikke at det er noen katastrofe eller undergang å fortsette der jeg var. Jeg har flott kollegaer og det er fortsatt utviklingsmuligheter. Jeg må bare lete mer etter ti år i samme jobb.
Spørsmålet er derfor: Skal jeg bli der jeg er? trygt og godt og forutsigbart? Eller skal jeg hive meg ut i det ukjente og satse på nye farvann?
Fremmede havner
En av utfordringene med å satse på fremmede havner er at jeg føler meg litt som et skip uten kart og kompass på en skyet natt. Lite å navigere etter med andre ord. Noen som kan hjelpe meg:
Formelt har jeg juss. Jeg har masse erfaring innenfor tillitsverv, vernetjeneste, arbeidsrett, konkurs og erstatningsrett. Jeg har deltatt i og ledet forhandlinger og jobbet meg gjennom en OU prosess. Egentlig flere, men en som jeg var dypt involvert i.
Satser jeg innenfor dette så kan jeg få et hav av morsomme jobber og utfordringer. Spørsmålet er bare om det er dette jeg vil? Og hvordan skal jeg vite det? Jeg har jo i grunnen ikke forsøkt stort annet…
Det jeg vet er at jeg har et klart og klokt hode, en spiss penn og tidvis enda spissere tunge. Jeg liker å uttrykke meg skriftlig, men har også andre artistiske sider som ikke blir stimulert i særlig grad. Jeg ønsker meg variasjon og mulighet for mer bevegelse i hverdagen. Jeg har en hang mot kampsport i ønsket om bevegelse.
Noen som kan komme med noen ideer? Har du en venn som trenger meg? Anyone? Noen tips?