Lønnsoppgjøret i staten

Når jeg ikke er hjemme i foreldrepermisjon, så er jeg ansatt i det offentlige. I embetsverket faktisk. Jeg er  Akademiker, dvs. jurist. Jeg er engasjert i etaten. Spesielt i det organisatoriske og i fagorganisasjonen min. Jeg sitter i det sentrale styret som er landsdekkende i min etat. Der skjer det innimellom spennende ting, og det er uansett givende og morsomt å være med i styret.

Akkurat nå skjer det spennende ting for alle offentlig ansatte helt uavhengig av fagorganisatorisk tilhørighet. Temaet er selvsagt lønnsoppgjøret i staten. I år er det hovedoppgjør. Det betyr at staten og organisasjonene ikke bare forhandler om penger, men også om rammene og avtalen i seg selv.

Det er staten på den ene siden og de såkalte hovedsammenslutningene på den andre. Disse er UNIO, YS, LO og Akademikerne. Ofte samarbeider UNIO, YS og LO, mens Akademikerne mener noe helt annet enn de andre. Når vi har hatt sosialistisk regjering har dette også gitt seg utslag i at Akademikerne har vært litt etterdiltere. De har ikke fått gjennomslag for det som akademikere syns er viktig. Denne gangen landet Akademikerne og staten en avtale 30. april. De andre organisasjonene har brutt forhandlingene.

Dette er mildt sagt spennende. Jeg er svært spent på utviklingen videre og har fabulert litt om en mulig løsning. Hva om de andre organisasjonene ikke inngår samme avtale hva da? En ting er at den gjelder alle akademikernes medlemmer (snakk om at vi nå får valgfrihet! Da er det en reell valgmulighet å se på hva ulike fagforeninger kan tilby, og ikke bare et politisk valg som det egentlig er i dag), men hva med de uorganiserte? Alle er jo i utgangspunktet bundet av avtalen i staten, men om det er to avtaler, skal da de uorganiserte kunne velge hvilken avtale de ønsker å være bundet av, selv om de ikke er part?
Dersom de andre organisasjonene får egne avtaler, så må jo det bety at man på hvert sted må samle 2.3% av lønnsmassen for Akademikerne og fordele på nettopp Akademikerne. Enten så alle får, eller noen får. For de andre organisasjonene så får man nøye seg med det de blir enige om sentralt og det de sentralt eventuelt avtaler at skal fordeles lokalt. Her ser jeg for meg at mange arbeidsgivere vil snuble og forsøke å gi midler som skal tilfalle Akademikere til andre.

Bør man ha to forhandlinger? Eller holder det med en? Klarer man å holde tunga rett i munnen?

Jeg er veldig spent på resultatet og hvordan disse utfordringene eventuelt løses. Forøvrig er jeg meget fornøyd med årets oppgjør utfra hva jeg kan se foreløpig. Det økonomiske er ikke veldig mye å rope hurra for, men rammene er bra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *