Mine tekster

Løvemamma
Naturen.
Skjønnhet.
Brutal.
Naturen er alt.
Det er intet.

Moder Jord.
Brutal.
Omsorgsfull.
Passer på.
De best tilpassede overlever.
De andre må dø.

Mennesket er Gud.
Medisin,
kirurgi,
forflytning av mat og vann.
Overbefolkning.
Sult og krig.

Sier Moder Jord oss noe?
Hører vi etter?
Tar Moder Jord grep når vi ikke klarer?
Vi skaper vår egen undergang.
Vi er «sovende» – vi har ikke våknet enda.
Vi er egoet.
Egoet er oss.
Egoet styrer.

Tankene kverner.
Hele tiden.
Jeg får aldri ro.
Jeg får ro når jeg ser på tankene som kverner.
En maskin som spyr ut tanker.
Vrenger dem ut av en seddelpresse i hediundrende fart.
Jeg klarer ikke følge med.
Jeg gir opp.
Tankene kverner videre.
Jeg hører ikke på dem.

Jeg ser på naturen.
Den er vakker. Hør fuglene!
De synger.
Det er sommer.
Verden våkner fra vinterdvalen.

Babyen min smiler.
Hun er solen.
Jeg passer henne.
Løvemammar passer på.

En sinna mann

Det fantes en gang en sinna mann. 
Så sinna det går an. 
Han var sinna på deg og meg og alle som ikke tenkte slik som han. 

En dag var den sinna mann alene i sitt bo. 
Han la ned boken sin og reiste seg og lo. 
Han skulle håne oss som ikke tenkte slik som han. 
Latteren stanset brått i strupen hans og nektet å komme fram. 

Den sinna mann hadde ingen flere å være sinna på for alle var et annet sted. 
Ingen vil vel alltid være sammen med en sinna mann. 

Den sinna mannen satte seg tilbake i sin stol. 
Ikke lenger sinna han, men ensom i sitt sinn. 
Ingen ville mere hånes av den sinna mann som mente han var bedre enn. 
Han døde snart deretter, ensom i sin stol. 
Til pass for ham. 
Eller kanskje det var mest syns på en som var så sinna slik som han?

Minh

I Silla dynastiet, en del av det som i dag kalles Korea, år 50 f.kr. En ung gutt på 12 år står i rismarkene. Han kjenner at musklene er slitne. Huden svir  etter gårdagens mange timer ute i solen. Og dagen før det. Og dagen før det igjen og alle dagen før det igjen. Dette er livet. Han kan ingenting annet. Han har ikke lært noe annet. Akkurat som resten av familien.

Han løfter blikket og ser på familien sin. De er der alle sammen. Moren står krokrygget og svett. Mange barnefødsler har gjort sitt med kroppen hennes. Hun er sterk, men hun er sliten. Det tar på å gjøre alt for at familien skal overleve hele tiden.

Litt lenger borte står faren. Også han er sliten, men kroppen er mindre  herjet med. Rundtomkring står søsknene. Alle jobber, dyrker, jakter og sanker for at familien skal ha mat. For at de skal overleve.

Gutten, la oss kalle ham Mihn, tørker svetten med ermet på jakken. Sammen med buksen og beltet (tti) heter antrekket dobok. Buksen er lang og vid, men buksebena er brettet opp. Drakten er hvit for det er lettere å holde rent. Ikke har de råd til å farge tekstilene heller. Fargen og vidden bidrar også til å holde innsektene unna, ventilerer og beskytter noe mot solen. Beltet – ti – er knyttet to ganger rundt livet og med en sommerfuglknute. Minh har lært av faren hvordan dette skal knytes for å sitte skikkelig og slik at han lett kan ha verktøyet han trenger hengende i beltet uten at det skader ham i løpet av dagen.

Minh speider utover. Langt borte ser han noe som beveger seg. Det kan være naboen, men det kan også være skattoppkreverne. Japan har okkupert Korea og den Japanske keiseren utarmer landet. Før hadde familien til Minh hatt det greit. Helt til Japan klarte å okkupere og begynte å kreve skatter. De krever 80 % av familien klarer å produsere. De har ikke mer igjen enn at de så vidt overlever. Innimellom kommer det japanere som krever mer. Da har de ikke nok. Forrige vinter hadde de så vidt overlevd.

Minh jobber videre og glemmer etter hvert bevegelsen han så i bakgrunnen. Helt til han hører rop. Det har visst skjedd noe borte hos naboen. Han løfter blikket og ser japanske soldater komme i full galopp. Koreanerene får ikke lenger ha hester. Eller våpen. De kan ikke beskytte seg når japanske soldater kommer med sine hester, rustninger av tre og samuraisverd.

Noen timer senere sitter Minh utmattet i en dam av blod. De japanske soldatene var ikke fornøyd med utbyttet av avlingen. Det ble krangel. Foreldrene til Minh hadde gjort alt de kunne for å beskytte familien sin. Alle ble slaktet. Ingen andre enn Minh overlevde. Han hadde klart å gjemme seg et sted hvor soldatene ikke fant ham, men hvor han så alt sammen. Hvordan skulle de klart å forsvare seg? De har ingen våpen.

Minh stolpret seg ut da soldatene ikke lenger kunne høres utenfor huset deres. Han visste ikke hvor han skulle, hvem han skulle søke til. Han klarte ikke tenke. Svart tomhet fylte hele Minh, fysisk og psykisk. Minh vandret. Han gikk dit bena førte ham, uten at det var en bevisst vurdering av hvilken retning han gikk.

Den unge gutten som brått var blitt alene i verden visste ikke hvor han var eller hvor lenge han var gått da han ble slått overende. Tre gutter angrep ham, kastet han i bakken og holdt ham fast. Minh gjorde ikke motstand. Han var apatisk. Ut fra vegetasjonen på siden av veien kom en noe eldre gutt. Han var lederen av gjengen. Minh var ikke redd for å dø. Han hadde ikke noe å leve for. Ledergutten så på Minh og beordret guttene til å ta ham med. Han var visst en av dem?

De gikk et stykke innover i skogen. De gikk til en lysning. Her så Minh andre koreanske barn, gutter og jenter, ungdommer. Noen øvet seg på slag, andre på spark. Noen var flinke. Andre var helt ferske.

«Vil du kjempe for et fritt Korea?» spør ledergutten. «Ønsker du å kjempe for en fredelig og harmonisk verden? Vi kan lære deg hvordan, og sammen er vi sterke.»

Den dagen sluttet Minh å gråte og begynte å kjempe….

For alt jeg vet så kan dette ha skjedd. Eller noe tilsvarende. Rent faktamesdig er det ikke helt riktig, tid, sted osv. Det finnes det eget innlegg om. Det jeg har skjønt er at kjernen av taekwon-do utviklet seg som motstand under Japans okkupasjon av landet. Koreanerene fikk ikke ha våpen eller hester og kunne vanskelig forsvare seg. Kapmkunstene var allerede eksisterende i ulike former, og man videreutviklet disse. På grunn av forbudet mot våpen og behovet for å kunne knuse rustninger av tre på soldater til hest, ble man nødt til å utvikle kraftfulle teknikker som nådde høyt. Dette kan man blant annet se i dagens høye og flygende sidespark som er designet for å knuse nettopp rustningen av tre til en soldat til hest.