Prinsippfasthetens tap

      Kommentarer er skrudd av for Prinsippfasthetens tap

Det er et prinsipp, sa min kollega i lunsjen. Hun skulle i hvert fall ikke lære seg å strikke og langtifra i lunsjen. Tonen var litt nedlatende, kanskje en anelse arrogant? Det var i hvert fall et klart uttrykk for et fellesskap hun ikke ønsket å være en del av.

Strikking og hekling har kommet på mote igjen. Håndarbeid og DIY er overalt. På filmer. På facebook. I butikker og reklame. Til og med egne kafeer. Gjenbruk, upcyckle og retro. Alt skal brukes på nytt og strikkede klær er hot. I min hverdag rekker jeg dessverre ikke spesielt mye håndarbeid. Det er hektisk mellom slagene her. Jeg har flere prosjekt på gang, i hvert fall i hodet mitt. Ofte får jeg bare tid til å strikke i nettopp lunsjen. Noe jeg deler med flere kollegaer. Det er egentlig veldig greit. Sitter du fast så har du alltids noen å spørre. Men noen syns visst dette er skikkelig teit og i hvertfall noe de ikke vil være del av. Det er et prinsipp.

Det å ha prinsipper er helt greit. Det er også greit å ikke ønske å delta i noe, for eksempel et håndarbeidsfellesskap. Det er sågar greit å ikke ønske deltakelse i fellesskapet på grunn av nevnte prinsipp. Jeg er med andre ord ikke ute etter å kritisere noen. Men jeg lurer på om man ikke går glipp av mye om man holder så hardt på prinsippene sine?

Det å være prinsippfast regnes som et positivt karaktertrekk i dag. Sannsynligvis er det sikkert riktig også. Innen en viss grense i hvertfall. Hvor grensen går kan ikke jeg bestemme, men jeg registrer at prinsippfasthet og mange prinsipper regnes som et pre. Min kollega skal ikke oppleve dette som kritikk med andre ord. Likevel tok jeg meg i å lure på om hun ikke går glipp av mye? Jeg liker ikke fotball. Det var lenge et prinsipp å ikke like fotball. En periode tenkte jeg likevel at det var kanskje lurt å forsøke å finne ut What all the fuzz is about. Jeg øvde meg på å like fotball og så fotballkamper og forsøkte å følge med. Jeg liker ikke fotball, men ingen kan si at jeg ikke ar forsøkt.

Tenk om jeg av prinsipp hadde fortsatt å ikke like fotball når jeg kanskje egentlig syns fotball, kamper, øl og fellesskapet var helt fantastisk. Da ville jeg gått glipp av mye morro. Burde vi kanskje være litt mer åpne og ikke så prinsippfaste?

P.S. Heller ikke dette innlegget er skrevet i arbeidstiden, men skrevet tidligere og publiseres automatisk