Safe spaces og rosa bobler

      Kommentarer er skrudd av for Safe spaces og rosa bobler

Ingenting skal være vondt. Ingenting skal være ubehagelig. Ingen skal krenkes og ingen skal støtes. Vernet av våre barn, våre omgivelser og oss selv har gått for langt. Jeg mener ytringsfriheten trues av at alle skal lulles inn i en rosa boble som forstyrrer oppfattelsen av den virkeligheten vi faktisk lever i. 

Jeg har flere ganger spurt meg selv om hvorfor jeg leser artikler og ser nyhetsinnslag jeg vet gjør meg sint, kvalm, uvel og som gir meg mareritt i våken og sovende tilstand. Hvorfor gjør jeg meg selv så vondt? Hva er hensikten? Jeg har en periode mens jeg har vært hjemme med Lille unngått sakene om de groveste seksuelle overgrepene. Eller, nå lyver jeg. Jeg har forsøkt å unngå dem. Noen gir meg mareritt i lang tid. Noen gir seg aldri helt. Jeg kan skrive mye om demonene som dukket opp i hodet mitt etter at jeg leste om overgrepssaken i Drammen. Eller jeg kan egentlig la være. Men burde jeg la være å lese om disse sakene? Skulle jeg skapt et safe space for meg selv?

I England og USA har man skapt safe spaces blant annet på universitetene. Dette er steder man skal kunne oppsøke hvor man ikke skal utsettes for noen form for rasisme, diskriminering, ekle samtaler om voldtekt og sikkert homofili og andre støtende tema. (Ja, jeg var litt ironisk til slutt der.) Man har skapt steder hvor alt skal være «rosenrødt». Dette har blitt kraftig kritisert, spesielt etter at man ved universitetene begynte å avlyse kontroversielle foredragsholdere eller satte opp advarsler om at innholdet kunne være støtende for enkelte. Jeg ser for meg at både Sokrates og Aristoteles hytter med nevene og drar seg i håret. Hvordan skal man kunne få utvikling om man aldri utfordrer sin egen komfortsone?

«The safe space, Ms. Byron explained, was intended to give people who might find comments ‘troubling’ or ‘triggering,’ a place to recuperate. The room was equipped with cookies, coloring books, bubbles, Play-Doh, calming music, pillows, blankets and a video of frolicking puppies, as well as students and staff members trained to deal with trauma.»

Kritikere har påpekt at spesielt universitetene skal være stedet for å oppleve litt ubehag, presse egne og samfunnets grenser. Studietiden er jo nettopp tiden for utvikling og studentene skal være litt rebeller. På ett eller annet tidspunkt mister vi evnen og lysten til å presse egne tanker og meninger. Jeg ønsker ikke å være en av dem. Derfor, tilbake til utgangspunktet: Hvorfor leser jeg alt dette som vekker demonene mine, som gir meg bilder i hodet ingen ønsker å se, som gjør meg kvalm og redd? Jo, fordi jeg vil minnes på at det er virkeligheten for noen, for mange. Jeg kan kanskje ikke gjøre noe for de jeg leser om. Jeg kan kanskje ikke gjøre noe, men jeg kan være bevisst på at min trygge og gode virkelighet ikke er VIRKELIGHETEN. Mange lever under konstant trussel, press, med overgrep og med vold. Noen blir misbrukt av nær familie, venner. Andre av soldater på vei gjennom byen de lever i. Jeg trenger ikke å vite om dette for å ha et godt liv. Men jeg trenger å vite om dette for å være et godt menneske. Hva mener du med det da tenker du kanskje? Hvorfor er dette nødvendig kunnskap for å være et godt menneske?

Jeg tror vi alle kan enes om at vi ønsker det beste for verden rundt oss. For mennesker. For dyr og for natur. Vi ønsker å være bedre enn vi var og bedre enn menneskene som var før oss. Hvis tanken ikke utfordres, hvis tanken ikke blir bevisst på at verden ikke er så enkel og så rosenrød, hvordan kan vi da forvente at tanken blir fornyet? Mennesket er et vanedyr. Vi er også late. Mest mulig utbytte for minst mulig innsats. Det gjelder også tankene våre. Neuroner har laget motorveier som gir oss automatiserte handlings- og tankemønstre. Det er slitsomt og krevende å endre disse banene. Vi gjør det ikke gjerne. Mennesket foretrekker det kjente. Den eneste måten å utfordre seg, utvikle seg, tenke nytt er å kjenne på det ubehagelige. Alt fra noen som utfordrer sannheten til at du leser tekster som gjør vondt. Dette er årsaken til at jeg leser tekster som jeg er helt uenig i. Derfor jeg leser om en verden som jeg ikke er del av, som jeg ikke ønsker å oppleve og være en del av. Derfor ser jeg med bekymring på Safe spaces, mangelen på meningsytringer som ikke er politisk korrekte og behovet for et rosa-boble-liv blant mine «likemenn». Jeg vil oppfordre alle til å snakke med en som er helt annerledes enn deg selv, diskuter politikk, verden, livet, kjærligheten, med en som har et helt annet ståsted enn deg selv. Gjør det med et åpent sinn. Med baktanke om å lære noe, utvikle deg og kanskje endre perspektiv. Eller ihvertfall utvide og nyansere din egen verden.