Straff ham

      Ingen kommentarer til Straff ham

Straff ham. Brenn ham og heng ham. Han skal flås, slås og denges.

Saken om hvem som drepte Kristin Juel Johannessen har vært oppe – igjen. Mannen som først ble dømt, så frikjent for drapet, er nå på nytt dømt. Etter nye DNA bevis. Aktor nedla påstand om 13 års fengsel. På facebook i kveld kom jeg over en post om at straffen var for mild. Gjerningsmannen burde helst dømmes til døden. Dette fikk meg (igjen) til å tenke på straff. På fengsel. På strafferammer. Ikke minst – på de involverte menneskene.

På den ene siden har du et offer og dennes pårørende. Jeg ønsker ikke å forestille meg de følelsene de lider under, både med tanke på drapet og på saken deretter. Jeg har all mulig medfølelse med dem.

På den andre siden har du gjerningsmannen og hvordan vi skal håndtere vedkommende.

På den tredje siden – samfunnet. Deg og meg. Hun som skrev posten på facebook.

Straff er mye og mangt. Tidligere kastet enevelderen den ene og den andre i fengsel – litt etter eget forgodtbefinnende. Vi kappet, hender, knakk fingre og offentlig forlystet oss med gapestokk og pisk. Noen ble hengt – også dette til offentlig beskuelse og forlystelse.

I dag har vi kommet litt lenger. Men kanskje ikke så innmari langt. Jeg har selv jobbet i fengsel, dog bare en kort periode i studietiden, men det har gitt meg en annen innsikt i hva det vil si å sitte i fengsel, sammenlignet med «menigmann».

Jussen lærte meg at vi har tre hensyn som gjør at vi beholder det middelalderske fengselet som reaksjonsform:

  1. Individualpreventivt
  2. Allmennpreventivt
  3. Holde skurken borte fra gatene en periode

Det eneste som fungerer er det tredje. Dessuten syns jeg man skal være langt mer ærlige på at hevnbehovet til menigmann er av de absolutt viktigste årsakene til fengsel, sågar straff i det hele.

Hvis vi grovt deler befolkningen, deg og meg inn i tre – og så er det helt uten hensyn til gråsonene mellom:

a) De som alltid overholder (nesten) alle lover og regler. Ok, så går de på rødt lys når det er klart i alle retninger, men de betaler samvittighetsfullt skatten sin, de kniper ikke bartenderen i rumpa selv om rumpa er dødsdeilig, de kjører ikke (så veldig) for fort. Her hjelper det ikke med allmennpreventive hensyn. Det er smør på flesk, for disse er jo lovlydige uansett.

b) De som er litt i grenseland. De utnytter systemet fullt og helt (ikke noe galt i det), og tråkker kanskje litt over grensene. De kjører for fort, men eneste grunnen til at de ikke kjører på rødt lys, 100 i 60 sonen, eller 150 i 100, er fordi de er redde for å bli tatt. Er det trygt så røyker de hasj, og veien hjem er kort og rett så vi kan kjøre etter et par pils. Her kan allmennpreventive hensyn være relevant. Noen av disse vil la være å «gjennomføre sitt straffbare forsett» fordi de er redde for å bli tatt. Jeg tror like mange vil gjennomføre handlingen de kan straffes for rett og slett fordi gevinsten er så mye større enn risikoen.

c) De som er kjeltringer uansett. Uavhengig av årsak. Noen ønsker kanskje å finne den smale sti, men er ikke der og gjør brekk for å få penger til dop, eller fordi de liker spenningen. For disse spiller ikke straffen noen rolle, eller kan kanskje være litt av motivet for å gjennomføre nettopp disse handlingene.

Jeg mener at det allmennpreventive er så magert i realiteten at hensynet ikke er relevant for å begrunne straff og spesielt fengsel. 

Jeg vil legge til at jeg har ikke tall og forskning å bygge på. Dette er resultatet av det jeg lærte på jussen, min erfaring i fengsel og ren skjær synsing. Har noen forskning pga statistikk som viser at jeg tar feil, så er jeg mer enn villig til å ta en kikk. 

Når det gjelder individualpreventive hensyn, så viser jeg til b og C. Det mest relevante individualpreventive er at vedkommende er «tatt av gata» en periode. På kriminologi særfag lærte vi at straffetrusselen bare fungerer til et visst punkt. Etter det er den potensielle gevinsten av handlingen så høy at risikoen er verdt det – selv om straffen er tortur eller død. Dette gjelder vinningskriminalitet. Voldsforbrytelser og sedelighetsforbrytelser har helt andre triggere og kan ikke reguleres med straff og trussel om. 

Etter min mening er det altså ingen preventive hensyn som er egentlig relevante og reelle. Hva sitter vi igjen med da? Hevnbehovet. Meningmanns behov for hevn, for å gjenopprette balanse, ta igjen og påføre samme smerte på gjerningspersonen som vedkommende har påført den kollektive bevissthet via et offer. 

Har du tenkt over noe av dette? Har du noen bevissthet rundt straffeinstituttet og fengsel? Hva om den som fengsles er en venn, en forelder eller annen nær person. Har du kjent på hvilke (motstridende) følelser det ville utløse hos deg?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *