Noen ganger lytter man ikke. Den stille stemmen roper, men man hører ikke. Ørepropper. Ørene virker ikke. Disabled. Men så blir det overtydelig. Man må lytte.
Jeg har vært stille her lenge. For lenge. Det har vært for mye å gjøre, hektiske hverdager og krevende dager. Jeg har ikke lyttet til Bob. Eller meg selv og mine behov egentlig. Jeg har ikke tegnet og malt som jeg ønsker og jeg har ikke skrevet. Jeg har ikke hatt inspirasjon. Har jeg sagt til meg selv i hvertfall når jeg har nærmest ramlet i seng om kvelden med lukkede øyne før tannbørsten treffer tennene. Men det er ikke helt sant. Jeg har jo rett og slett feilprioritert litt.
Samtidig har jeg lært mye både om meg selv, mine grenser, fag og ikke minst om overgangsalder. Nå er jeg på veien igjen og det er bra. Jeg har funnet frem dobok og ridebukser – om enn ikke samtidig selv om ridepisk kan ha overføringsverdi 😀
Jeg har også funnet frem harpiks/resin og symaskin. Jeg gjør ting jeg absolutt ikke kan.
Barnas kreativitet er uendelig
Veldig bra!