Plutselig er jeg tilbake til liten tid, stress, logistikk. Hvordan skal jeg rekke alt?
Jeg har i grunnen innsett at jeg rekker ikke alt. Noe må vente eller blir ikke gjort. Livet blir knallharde prioriteringer mellom selvrealisering, barn og jobb.
Jobben har jeg til faste tider. Barna presses inn i tiden mellom jobb og legging. Sånn ca tre timer. På de tre timene skalvi lage og spise mat. Ja, og rydde etter middag. Vi skal leke og oppdra barna – pedagogisk riktig. Barna på sin side skal være slitne, sutrete og drive oss foreldre til vanvidd.
Vi blir selvsagt aldri sinte, men setter oss rolig ned og forklarer barna rett og galt. De adlyder jo da uten hyl og protester. Alltid. Hver gang. Mens barna leker harmonisk med hverandre og samarbeider om leken alle vil ha og Leknes gang, så selvrealiserer mannen og jeg du vet, leser bøker og går nettkurs. Når det er sengetid legger barna seg uten tull og fjas.
Eller. Vent. Det er kanskje ikke helt sånn…
Her er det kaos, sutring, høye stemmer og krangling…. aller mest er det kos, glade barn og voksne og en akkurat passe mengde trass og krangel. Vi har fine barn som elsker hverandre, passer på hverandre og er gode med hverandre.
Når kvelden er der og barna sover, så kan vi gi hverandre oppmerksomhet og selvrealisere eller hva enn vi ønsker. Om ikke en av oss sovner først da….
Natta