Grønne lunger. Byluft. Trafikk og glade mennesker som drikker øl på gatecafeer. Det er noe ganske kontinentalt over bildet. Det er snart påske. Noen bytter ut vår, krokus og blåveis med ski, klister og sne. vi blir her i byen vi. Noen må jo holde hjulene i gang også i Oslo.
Verden går ikke fremover av seg selv. Eller bakover. Eller står stille. Eller hva som egentlig er. Fremover, bakover, sidelengs. Noen ganger føles det som om hele sivilisasjonen, Montesquiu og Rosseau er på retrett. Det er krig, ufred, tvang og sult. Dyr tar feil og spiser vårt plastavfall. Bildet i media er en verden gått av hengslene, en natur som voldtas daglig og en menneskebestand som kan gjøre noe men som står på sidelinjen og ser på. Vi ser på små barn sulte ihjel fordi vi selv skal ha råd til å kjøpe oss fra fra husarbeid. Da kan vi bruke tid på å leke med egne barn. Det er en fin unnskyldning. For mange er det dessverre nettopp det. Da har man nemlig heller tid til Netflix, manicure eller shopping. Ikke til å sette seg på bakken og bli skitten sammen med barna.
Livet er ganske herlig når du er liten. Det er definitivt frustrerende også. Men når jeg henter to små jenter som har gjørme og sand fra skosålen og helt opp i hårroten, store smil og sørgerender – da vet jeg at det er ganske fint å være liten også. I hvertfall har mine to hatt det fint den dagen.
Jeg koser meg med å se at våren vekker naturen. Moder Jord strekker seg, grøsser og skyter knopper. Buskene kler på seg sitt grønne slør og fuglene konkurrerer i å kvitre høyest.
Det er vår.