I fjor fikk jeg verdens kuleste lue av Mannen. «Ain’t no wifey».
Jeg er ikke overbegeistret for lue. Jeg er heller ikke begeistret for det å være kona til, altså ikke eget individ, men en som presenteres eller defineres utfra ektefelle.
Min manglende entusiasme er nok litt årsak til og forårsaket av forhenværende ekteskap. Når Mannen da kom hjem med lue til meg i fjor ble jeg jo ikke så rent lykkelig ?
Fin ikke sant?
