Jeg tror det er fem år siden sist. Jeg hadde med meg Høvdingen til spesialist og beroliget han med at jeg skulle passe på. Han skulle få sove litt og så skulle legen reparere halsen hans. Høvdingen ville ikke bli stukket i hånden, så jeg måtte tvinge ham litt. Det var nok mest traumatisk for meg. Jeg glemmer aldri følelsen av et barn som sover så tungt at det oppleves nærmest som dødt. Selv om jeg visste at han var i de beste hender, så var jeg ganske stresset. Det er alltid en risiko med narkose og de skulle tross alt skjære i barnet mitt også.
I går var det Vesla sin tur. Denne gangen er jeg ikke alene, så jeg overlot til Mannen å ta henne med til klinikken. Jeg kjørte dem, og hentet da hun begynte å våkne. Hun var superflink til å puste i ballongen, noe som er veldig bra fordi vi glemte å ta på emla-plaster på håndbaken hennes før vi dro.
Etter at jeg kom for å hente ble vi sittende en drøy time sånn at de så at alt var bra med vår lille heltinne. Det var både tårer og hyl, og litt blod, men det gikk veldig bra. Klinikken var flinke og vi følte oss godt ivaretatt mens vi var der.
De fjernet mandlene hennes og noe som visstnok var en enorm polypp, i tillegg til at de stakk hull og tømte innenfor øret. Ikke rart at hun har hatt vondt i øret og en nese som har rent konstant!
Nå har hun en ånde som stinker, men hun både spiser og drikker. Hun ba til og med om kjeks i går kveld.
Det er ikke noe morsomt å fortelle barnet at legen skal reparere og alt skal bli bedre når du vet at de skal gjennom noe som er virkelig vondt.