Voksne har mange ulikheter. Grupper blant voksne har både likheter og ulikheter. Foreldre er en slik gruppe. Noen ting er likevel universelt: drømmen om en kopp varm kaffe. Gjerne akkompagnert av en hel og uavbrutt tankerekke.
Enten du har små barn, store barn eller er uten barn, så kan du nok relatere deg til tidsklemme, hektiske hverdager og en glemt kaffekopp. Du vet, den du gledet deg til å nyte sammen med en uavbrutt tankerekke mens du forberedte neste oppgave for dagen. Den kaffekoppen som fortsatt står på kjøkkenbenken tre timer senere, kald og sur, sammen med en desillusjonert hverdag. En situasjon du kunne gremmes over – om du kunne klart å samle tankene rundt det.
Når du har fått barn er det en kunst å samle tankene i en fragmentert hverdag. Jeg får tenkt hele og lange tanker – bare ikke i ett. Barna er «flinke» og gir meg pauser så jeg ikke blir for sliten. Det jeg egentlig sier er st elskverdige barn sørger for at jeg ikke lider av slitasjeskader som følge av for mye tid til kaffe og tanke. Jeg begynner å bli flink til å jobbe på flere plattformer samtidig.
Jeg skriver, leker med, ammer og hjelper samtidig. Kaffen ble gulpet ned ned nytelse i ca 30 sekunder. En skikkelig kjapp en. Her gjøres ikke to ting samtidig, men ti. Skal jeg fortelle deg noe, jeg trives best sånn!
Jeg er en urolig type. En rastløs sjel. Det klør i bena. Det klør i fingrene. Stedet det klør mest er mellom ørene. Jeg har en hjerne som trenger trim. Andre trenger skiturer, løpeturer, kvikk lunsj og svette. For all del, det gjør jeg også. Mest av alt trenger jeg mentale utfordringer.
En kopp kald kaffe. En hektisk hverdag. Jeg kan gå lei. Skikkelig lei. Men Gud så god den varme kaffen er de gangene jeg faktisk får en.