Skuffelse. Du vet, den synkende følelsen, som en sten på vei ned gjennom vannet, kulden som brer seg fra magen og ut i hele kroppen mens du ser drømmene og fantasiene flagrer bort som sommerfugler på engen. Alt mens en sorg overtar og fyller plassen etter håp og planer.
Denne følelsen hadde jeg i går. Jeg har gledet meg til å gå tilbake i jobb. Jeg har en jobb jeg har hatt i mange år, og har et ønske å få noen nye utfordringer. Selv om jeg gleder meg til å komme tilbake i den jobben jeg har, så har jeg søkt andre jobber og nå tillot jeg meg å tro at tiden kanskje var inne. Jeg hadde funnet en stilling, et arbeidssted og ikke minst ledere jeg var forelsket i. Jeg drømte, håpet og trodde. Plutselig ble dette bare revet bort under bena mine.
På vei til utviklingssamtale med sønnen min ringte sjefen på stillingen og sa at en annen hadde noen andre kvalifikasjoner enn de jeg hadde, og de valgte vedkommende fremfor meg. Hun virket oppriktig lei seg for at hun ikke kunne tilby meg en stilling og mente jeg hadde hatt mye å tilføre. Det tror jeg også. Veldig hyggelig tilbakemelding, men utrolig skuffende.
Skuffelsen som sådan gikk over ganske fort. Men jeg var egentlig ikke forberedt på sorgreaksjonen som kom. Jeg hadde tillatt meg å drømme og planlegge, ønske og håpe. Det har jo vært utrolig spennende å gå gjennom prosessen, selv om jeg kræsjlandet etterpå. Jeg gråt og mistet helt piffen i går. Faktisk såpass at jeg sovnet mens jeg la barn rundt 20 i går kveld. Jeg var helt knust og ødelagt og lei meg.
Jeg var lei meg da jeg våknet i dag morges også. Jeg har tillatt meg selv å være der jeg er. Jeg har vært lei meg og skuffet over at det ikke ble som jeg håpet. Men nå kjennes det ut som om jeg kommer videre. Ikke for det, jeg skulle svært gjerne jobbet der. Jeg likte dem såpass godt. Men etter kaffe og kake (lavkarbo selvsagt) med gode venner, litt tid for meg selv og refleksjon, så er jeg komfortabel med å skulle tilbake i gammel jobb. Jeg vet mer nå om hva jeg syns er mest utfordrende i jobben jeg har, og det må jeg bare håndtere. Da er det egentlig greit å håndtere. Dessuten skal jobben min flytte, noe jeg håper skjer heller før enn siden for da får jeg 10-15 minutters gange fra barnehagen til jentene og til jobb. Det gjør jo ingenting.
Det er rett under to uker igjen. Egentlig kjenner jeg litt på den kriblende følelsen igjen. Det blir greit å skulle tilbake i gammel jobb, samtidig som jeg kjenner på skuffelsen. Dette må bety at jeg har lært noe – dere vet livets lekser. Hva har jeg lært?
Jeg har lært noe veldig enkelt. Veldig grunnleggende. Noe jeg trenger å lære flere ganger. Tillatt at akkurat nå er som akkurat nå er. Er jeg trist, så er jeg trist. Bak tristen ligger også gleden og lurer. Jeg må endre det som kan endres, og la det som ikke kan endres være. Det som er akkurat nå, er akkurat nå. Det kan jeg ikke endre. Don´t push the river.
Stå i elva, kaste meg bakover og la den føre meg dit jeg skal Det er MIN elv og ingen andres, og den fører meg ubønnhørlig videre. Selv når jeg forsøker å klatre over bredden og over til noen andres elv, selv når jeg tviholder i en gren på ett sted, så fører den meg videre. Noen ganger er vannet rolig, andre ganger rolige stryk før jeg nå opprørt vann, fossefall og deretter roligere områder. Det er min elv. Den tar meg dit jeg skal. Jeg er i den, Nå. Der jeg skal være i den. Don´t push the river.