Jeg er redd for å bli rasist

      Kommentarer er skrudd av for Jeg er redd for å bli rasist

Jeg kjenner at jeg blir mer og mer skeptisk. Mer og mer engstelig. Noe er hormoner og mammagenet som snakker. Noe er reell frykt for hva som skjer i verden. Nå også i Sverige.

På radioen i dag hørte jeg om at de svenske etteretningstjensten (?) SEPO, hadde fått konkrete trusler mot sivile mål i Stockholm. Fra IS. Det skal være 7-8 IS soldater i Sverige. NÅ. De er sikkert noen i Norge også. VI er ikke forskånet fullt og helt vi heller. Jeg er redd for hva IS kan finne på. Jeg skjønner forøvrig at det er akkurat det de ønsker. At vi skal bli redde. Jeg merker at de begrenser meg. De begrenser friheten min. Og det liker jeg ikke. Det tillater jeg ikke. Derfor skriver jeg dette.

Religion er i utgangpsunktet kjærlighet og toleranse

Når jeg kjenner på frykten for IS, for mennesker fullstendig uten det de selv prediker, nemlig kjærlighet fra Gud, så blir jeg også skeptisk til alle de som ikke er dårlige religiøse, de som ikke er fundamentalister. Jeg kaller dem bevisst dårlig religiøse. Jeg bryr meg heller ikke om de er kristne, jøder eller muslimer. De prediker alle at deres Gud er kjærlighet. Men de dreper. Det er ikke kjærlighet i min verden.

For å slå fast det som for meg er selvfølgeligheter: Å drepe noen, frata dem friheten til å mene noe annet enn meg selv, det er ikke kjærlighet. Det er ikke toleranse. Religionene prediker i utgangspunktet kjærlighet og toleranse. Noen få misbruker makten som troen gir dem til å kneble og drepe andre. Det har egentlig ingenting med troen og religionen i seg selv å gjøre. Troen gjøres om til et våpen.

Alle over en kam

Når jeg har sagt som over, så må jeg også fortelle at jeg ikke er religiøs. Jeg tror ikke på Gud, Jahve, Allah eller tilsvarende. Jeg tror på mye rart, men det passer ikke inn i disse religionene.

Jeg nærmer meg det som er hovedpoenget mitt i dette innlegget. Jeg kjenner nemlig på en frykt for alle som kan være potensielle terrorister. Selvsagt kan kristenfundamentalister være en risiko, men per akkurat i dag er det IS og deres like som er skremmende. De fleste muslimer er som meg. I hvertfall her i Norge. De liker friheten. Noen få er fundamentalister. Ettersom fundamentalistene ikke har noe kjennetegn, så kjenner jeg at jeg blir skeptisk til alle. Alle muslimer er potensielle terrorister. Men er det riktig da? Nei, det er det ikke. Akkurat som alle menn ikke er potensielle overgripere.

Jeg kjenner hjertet slå litt raskere når det er flere som åpenbart tilhører muhammedamismen samlet. Er det egentlig velbegrunnet? Eller rettferdig? Nei, det er ikke det. De fleste muslimer tar avstand fra de radikale og deres bestialske handlinger.

Jeg skal fortsette å jobbe med meg selv. Jeg skal ikke skjære alle over en kam. Jeg skal ikke være redd bare fordi noen går i heldekkende klær. I disse tider ville vel et forbud mot heldekkende klær kunne vært greit. Jeg vil se ansiktet til de jeg har rundt meg. Ansiktet forteller mye. Men dette er en helt annen diskusjon.

Integrering

I spørsmålet om radikalisering så dukker også utfordringen med integrering opp. Jeg leste et innlegg av Walid ai Kubaisi om at manglende integrering ikke bare er muslimenes feil. Han peker på noe jeg har sagt i mange år, og som mange spesielt på den rødgrønne siden av politikken blir rasende på meg for. Han sier nemlig at vi krever for lite av innvandrere i forhold til integrering. Jeg forstår ham i hvertfall dithen.

I samfunnet stilles det krav til alle borgerne. Det stilles krav om et felles språk og en felles plattform. I tillegg stilles det krav om lovlydighet. Både når det gjelder de formelle lover og de uformelle. Det ai Kubaisi påpeker er at vi IKKE har krevet tilstrekkelig av de som kommer til vårt land. De har blitt unnskyldt med at de kan ikke, det er kulturforskjeller osv.

Klart det er utfordringer og kulturforskjeller, men de aller, aller fleste som har kommet hit er oppegående og intelligente mennesker. De har tross alt kommet seg hit på andre siden av langt-vekk. De kan klare å lære seg språket. De kan lære seg lover, regler og etikette. Jeg er helt sikker på at de ville gjort det med glede under litt veiledning. Men ikke har vi krevet det. Og ikke har vi tilrettelagt for det. Hvordan skal man kunne kreve at de blir en del av samfunnet, og ikke et eget samfunn på siden av samfunnet da?

Jeg forventer 

Jeg forventer at alle i Norge forventer noe av sin neste. VI skal alle gjøre en innsats for å fortsette å ha et fantastisk samfunn preget av toleranse og frihet, respekt og tillit. Vi skal alle SE hverandre. Ikke for gruppen vi «tilhører», men for individet vi er. Jeg forventer av meg selv at jeg skal slutte å være redd for alle fordi de tilhører en gruppe. Jeg skal åpne for individene de er. Kanskje noen vil invitere meg med på noe som tilhører deres religion, deres hverdag, så jeg kan opplyses i større grad om hvordan de har det.

Andre veien forventer jeg det samme tilbake. Respekt, tillit og nysgjerrighet. Resten av Norge: Jeg forventer det samme av dere! Dette er måten vi, som fredsnasjon, kan bekjempe radikaliseringen, hegne om vårt flotte land og fortsette å leve i trygghet og frihet.

Jeg utfordrer alle til å utvide egne horisonter! Jeg skal forsøke å gjøre det samme.