Det er et prinsipp i jussen at like tilfeller skal behandles likt. Dette gjør at jurister kan bruke timevis på å argumentere hvorfor to tilfeller er like eller ulike alt ettersom man ønsker å oppnå en fordel, eller unngå en ulempe.
To tilfeller vil aldri kunne bli helt like fordi det er alltid en viss grad av unikhet. Likevel vil de i all hovedsak kunne være like eller ulike. Det kan gi resultater som er urettferdige eller uheldige. Dersom du skal gi sjokolade til to barn, og du alltid gir melkesjokolade, så kan man kanskje tenke at det er jo rettferdig. De får likt. Men hvis det ene barnet elsker melkesjokolade, og det andre ikke liker det i det hele tatt, så blir det jo ikke rettferdig. Hvis du i tillegg vet at det ene liker og det andre misliker, så blir det rett og slett urettferdig. Hensikten og bakenforliggende tanke er med på å avgjøre rettferdigheten.
Dette tenkte jeg på i dag, og da tenkte jeg videre på trening. På kampsport lærte jeg tidlig at den eneste motstanderen jeg skal overvinne er meg selv. Det er et godt poeng, også når vi ser på hvor ulike alle er.
Mannen og jeg skal trene sammen, men vi kan ikke trene helt likt. Det er noen åpenbare, og noen ikke så åpenbare forskjeller mellom oss. Det mest åpenbare er at han er mann og jeg er kvinne. Det er uomtvistelig, og det kan gi ulike behov i blant annet trening. Mannen er også eldre enn meg. Selv om vi begge har en viss grad av hypermobilitet, så er jeg mer mobil. Jeg blir heller ikke støl, eller i hvertfall svært sjeldent. Han blir faktisk støl. Det er også en relevant forskjell.
Hypermobilitet, stølhet, motivasjon, men også hva slags muskler vi har er med på å bestemme hvordan vi skal trene mest mulig hensiktsmessig. Mannen har laaange og seige muskler. Han er sterk, og kan holde på med en øvelse leeenge. Jeg har eksplosive muskler. Jeg kan spurte, men kort (det ligger for så vidt litt i spurt når jeg tenker meg om). Kroppen hans tåler karbohydrater bedre enn min gjør. Jeg liker å bli så sliten at jeg blir litt kvalm, at jeg sliter med å gå i trappen. Mannen er ikke så fan av det, hvilket nok har sammenheng med at han må tøye og blir støl. Jeg tøyer ikke og blir ikke støl. Nå må jeg innrømme at jeg ser antydning til en endring i det. Kan det hende jeg begynner å bli gammel tro?
Alle disse store og små ulikhetene gjør at vi må trene litt ulikt. Vi kan ikke fullt ut ha samme treningsprogram. Alt i livet må ha en viss grad av individuell tilpasning. Men en del av tilpasningen må man sørge for selv. Fordi vi er ulike, vi har ulike behov og ønsker, og ønsker å få tilfredsstilt oss selv, så er det nødvendig med stor takhøyde og romslighet i forhold til alle rundt som også ønsker å få tilfredsstilt egne behov.
Kanskje julen er rette tiden til å filosofere litt og jobbe med større grad av takhøyde, aksept og respekt for ulikheter.