Lykkebobler tilhører sol og sommer. En bastant påstand og for noen er det sånn. For meg er lykkebobler hver dag.
Jeg opplever at det er en generell oppfatning i samfunnet at lykkebobler tilhører våren og sommeren. Du vet sånn glede som stiger opp fra bunnen av magen, stiger og stiger som luftballonger, før de sprekker som fyrverkeri av glade og gode følelser og tanker litt sånn oppe i brystet.
Personlig øver jeg på å lokke frem disse følelsene hver dag, uansett vær. Men før i tiden var høsten og tidlig vinter min tid. Altså, jeg har alltid likt sol og varme, men høsten var liksom en ny sjanse en ny begynnelse.
Hvordan i alle dager kan høsten, når alt visner og dør, være en ny begynnelse? Det har sammenheng med en ganske tung tid i livet mitt. På barneskolen ble jeg utsatt for tildels grov mobbing. Skolen ville ikke ta tak i problemet, og hevdet at «Hvis du bare…» ett eller annet. Læreren yndet å plage meg, og var ikke villig til å ta tak i hverken seg selv eller mine klassekamerater for å sørge for at jeg hadde en bedre hverdag – hun er heldigvis ikke lærer i dag. Vi var flere som syns skolehverdagen var pyton. Noen kastet opp om morgenen… da er det ikke bare erting vi snakker om.
Heldigvis er jeg ganske tøff og klarte å takle det på ett eller annet vis. En av mine metoder, som jeg jobber med å avlære meg nå, var hele tiden ha fokus inn i fremtiden, den tiden da jeg ville ha det bra og alt ville ordne seg.
Det var det hele og komplette fokus. Her og nå var noe jeg måtte gjennom for å få det bra i fremtiden. Det gjorde at høsten betød ett år mindre å vente, jeg er i gang med nok ett år mindre før ting blir bra.
Den krystallklare luften, litt crispy når du puster, symboliserte nye muligheter, nytt år, og kanskje det ble bedre nå? Det gjorde jo ikke det. Ikke før jeg kom på ungdomsskolen, men høsten var likevel fylt av optimisme, litt forelskelse i årstiden kanskje?
Denne følelsen av crispy luft, lukten av vinteren som lurer rundt hjørnet, vakre farger som eksploderer rundt oss, alt sammen gir meg også i dag samme sommerfugler i magen. Mens det dengang betød ny start, ett steg nærmere «frelsen» fra plageåndene, så betyr det i dag kanskje ikke så mye symbolsk. Likevel nyter jeg høsten og kjenner lykkebobler cruise rundt i hele kroppen. Ettersom jeg sitter og ser på Lille som krabber på gulvet, så blir jeg jaggu bare enda mer lykkelig.
Ha en fantastisk fredag og helg!
