Mandag var jeg ute en tur i løpet av arbeidsdagen. På vei tilbake til kontoret gikk jeg forbi en port. En gang en staselig port. Ikke en port til de rikeste og mest prangende. Ikke porten til de som sliter med å få endene til å møtes. Men noe midt i mellom. Noe litt mer. Ikke middelmådig.
På vei forbi kunne jeg nesten se eiendommen som en gang kan ha vært bak der.
Den er ikke der.
Nå er det en moderne flerfamilie-bolig. Porten står der. Passer på. Som den alltid har gjort. Enda den kanskje ikke har vært åpnet på lang tid. Porten står alene. Gjerdet har for mange år siden sluppet grepet.
Porten er litt trist. Et symbol på en tid som er forbi
