Hun er slem. Han er dum. Jeg liker ikke det som blir sagt. Jeg liker ikke hvordan det blir sagt. Og jeg, jeg liker ikke.
Å følge med i offentlig debatt er i beste fall trettende. Steile sider. Spisse fronter. «Min side» er best og med best politikk. De andre er hjerteløse. Onde. Må stanses for enhver pris. Bortsett fra om prisen er at noen tar fra meg mine goder. Subsidier til mat, til landbruk, sponsing av helsehjelp, gratis skole. Alderspensjon. Og. Så. Videre.
Det virker som media oversvømmes av alt som er negativt. Tsunami i Japan. Syria og ISIS. Donald Trump. Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner. Er det ikke krise, så ser vi om det er mulig å lage krise:
«Mulig regjeringskrise»
«Bilpakka står»
«Oslo-byrådet skjønner ikke»
Det som er aller mest fascinerende, og trist, er usakeligheten og følelsene som dominerer. Jeg savner fakta. Kalde og kjedelige debatter som er opplysende. Isteden har vi haner og høner som slår seg på brystet, biter motstanderen i nebbet og nekter å se at de ser ganske dumme ut, ribbet for fjær.
Gudbedre, sivilisasjonen fremstår uvitende innimellom. Det verste er at de degraderer seg selv.
Astronauter ser etter intelligent liv i verdensrommet. Jeg tenker vi skal begynne her på egen planet. Kanskje vi finner intelligent liv her etterhvert…