Noen ganger, når solen skinner eller regnet pisker, kryper en kløende fornemmelse gjennom kroppen. Fra tærne og helt opp i hårrøttene, ut i fingertuppene. Uroen setter seg og du blir rastløs. Det er som følelsen du får når du er så trøtt at du nesten ikke er våken, men du ikke kan sovne. Litt vondt. Litt godt.
Skrivekløe. Rett og slett skrivekløe. Jeg har noe å formidle og jeg setter meg klar med skrivesaker. Men hva skal jeg egentlig skrive? Jeg vet sannelig ikke.
Skal jeg starte på noe nytt? Jeg har både en oppgave og en artikkel jeg må skrive. Skal jeg fortsette på ett av de utallige påbegynte manus som ligger i PCn og samler støvbites.
Jeg biter meg i leppen. En uvane jeg har det der. Gnager bort litt tørr og sprukken hud fremfor å peele og smøre. Resultatet er selvsagt et sår. Jeg kjenner smaken av blod, metallisk og salt. Søren også. Jeg legger hendene og fingrene på tastaturet og begynner å skrive. De første ordene er seige som honning helt til flyten tar meg. Ordene renner som soft ice en varm sommerdag.
Jeg er ikke bevisst hva jeg skriver. Jeg bare skriver. Ordene fester seg i filen, flimrer og sklir videre. Tiden går uten at jeg enser det og etter en stund er jeg i en nærmest hypnotisk tilstand. Det er meg og ordene. Alt som betyr noe. I hele verden.
Det dufter blomstereng og nyklippet gress. Jeg ser ned og ser et par bare føtter i gress. Dette var rart. Hjemme er det mars, kaldt og snø. Hvordan kan jeg stå i gresset, barføtt og kjenne solen varme?
Jeg kikker meg rundt og ser et skogholt med noen løvtrær, blomster på bakken og noen dyr. De er så langt unna at jeg klarer ikke se hva slags dyr.
Dundrende høver, høye rop og lukten av blod, svette og tårer. Lukten av kamp, av krig. Jeg snur meg heldigvis i tide til å se rytteren som nærmer seg og stormer forbi meg så tett og i sånn fart at jeg faller baklengs i gresset. Det er ikke farlig tenker jeg. Dette er jo en skrivedrøm. Jeg har opplevd det før når jeg finner flyten. Jeg er ikke egentlig i dette landskapet, men sitter hjemme ved skrivebordet mitt og taster ordene som beskriver scenen.
En skarp smerte i bakhodet gjør at jeg snur meg. Noen har kastet en sten på meg og truffet hodet mitt. Det er vondt og jeg kjenner at jeg blør. Hvordan er det mulig? Dette er for livaktig, jeg er ikke her.
En gruppe mennesker kommer mot meg med høye rop, sinte stemmer og en blodtørstig aura. Jeg skjønner de ser meg og at det er meg de ønsker å ta. Jeg skal lynsjes.
Idet jeg innser at jeg må løpe, snubler jeg meg opp og hiver meg rundt. Jeg snubler i den lange serken jeg har på meg. Serk? Serk! Hvor er joggebuksen og singleten? Jeg treffer bakken med et smell og kjenner bevisstheten forsvinner.
Når jeg våkner igjen ligger jeg på et gulv av laminat. Jeg kjenner kontorstolen ved bena og tenker at det var den som gjorde at jeg opplevde å snuble. Hodet dundrer etter smellen jeg antar er fra jeg traff gulvet. Jeg blør i bakhodet. Litt forvirret setter jeg meg opp og gjør meg klar for stelle såret i bakhodet. Jeg reiser meg forsiktig så jeg ikke besvimer og slår meg ytterligere. Jeg har jord under neglene og smågrus i håndflaten. Føttene mine er bare og det er små rester av gress mellom tærne. Hva er dette?
Litt vask og stell, et glass vann, så kan jeg vurdere hva dette er for noe. Da jeg har reist meg opp ser jeg skriveboken min er åpnet. Skriften er uklar og ser ut til å være skrevet med en skitten sten. Det står to ord, det siste dratt ut som om skriveren er tvunget bort med makt. Ordene som står
Hjelp meg