Noen ganger er det nyttig å reflektere litt over hva man faktisk har. Spesielt når det man har kanskje ikke er helt det man ønsker seg aller mest.
Det er vel i grunnen ingen som egentlig ønsker seg syke barn. Syke barn er ikke stas. Babyen Lille er syk og Mannen var mildt sagt sliten da jeg kom hjem fra jobb på mandag. I don´t blame him! Jeg vet hvor slitsomt det kan være. Syke barn er klengete, krevende og kosete. Det er for all del hyggelig, men det er slitsomt også. Sutring er uansett slitsomt og når de er i dårlig form kan de bli mye av nettopp sutring. 
Enda mer enn at man kan føle litt gnisninger på tålmodigheten med disse små når feberen herjer er at foreldrehjertet blør. Du føler deg ganske hjelpeløs og trist når de små tydelig tilkjennegir at alt ikke er tipp topp. Vi må bare være der, kose og stryke, og lindre så godt vi kan.
Vi er egentlig utrolig heldige. Mens jeg satt med lille Gnurf som sov på meg i går, så tenkte jeg på hvor heldige vi er. Vi har et trygt, tørt og varmt hus. Vi har rent, rennende vann og vi har medisiner. Det aller meste kan behandles i Norge i dag. Vi har febernedsettende og antibiotika. Vi har vaksiner og flokkimmunitet. De aller fleste barn vokser trygt og godt opp.
I andre deler av verden har ikke alle de samme mulighetene. De mangler vann. Vannet de har er skittent og fullt av parasitter. De mangler trygge boliger. De har hverken enkle medisiner som febernedsettende eller antibiotika. Kanskje det nærmeste medisinske personell de har tilgang på er en lokal sjaman med en sliten tromme.
Syke barn gir tid til refleksjon. Tid til å tenke over hvor utrolig heldige vi faktisk er.