Det er mye som kan kritiseres i det norske samfunnet. Ventetider, priser på kollektivtrafikk, skatter og avgifter. Det offentliges tilbud står ikke i samsvar med skattebelastningen hverken første, andre eller tredje gang. Vi kan klage over behandlingstider. Manglende behandling. Eksperter, medisinere uten ydmykhet, sosial kompetanse på nivå med Donald Trump og komplett uten evne til å innrømme sine svakheter. Vi kan klage over lange avstander, dårlig vær, landbrukspolitikk og klimatiltak. Eller manglende sådanne.
Men nå… akkurat nå… kjenner jeg at jeg ikke vil klage. Jeg sitter og stinker som en sjømann på vei i havn for første gang på lenge. Ikke fordi jeg ikke har vasket meg, men fordi jeg er i ketose. Skikkelig ketose. Detox av kroppen.
Dette er helt klart frivillig og det har sammenheng med helsetilbudet i Norge. I dag er jeg nemlig også utrolig takknemlig for helsetilbudet i Norge. Jeg faster i dag og skal ha en skikkelig rens i løpet av ettermiddagen, fordi jeg i morgen skal ha en bakenforliggende undersøke av de indre gemakker. Ikke fordi jeg har symptomer på noe, men fordi jeg har kreft på begge sider av familien og flere generasjoner bakover. Jeg, familien og samfunnet sparer mye på at jeg tilbys denne undersøkelsen, selv om jeg er symptomfri. Da kan unormaliteter oppdages tidlig og kanskje fikses raskt.
Derfor sitter jeg nå og stinker etterhvert som kroppen forbrenner lagret fett og slaggstoffer og kjenner at jeg er takknemlig for muligheten statens skatteinntekter gir meg til å få en undersøkelse selv om jeg ikke har symptomer på at jeg er syk.